Introduksjon - ofte stilte spørsmål:
Hva er egentlig “obligasjonsrett”?
Ordet “obligasjon” kommer fra latinske “obligatio”, som betyr plikt. Obligasjonsretten handler følgelig om regler om formuerettslige plikter.
En plikt kan ha mange grunnlag. Obligasjonsretten handler først og fremst om plikter som har grunnlag i kontrakt.
Konklusjon: Obligasjonsrett => “Kontraktsrett” og litt til
Ok, men hva er så “kontraktsrett”?
Kontraktsrett => Regler og prinsipper som har med kontrakter å gjøre. Disse reglene deles ofte inn i tre forskjellige grupper avhengig av hva slags spørsmål reglene regulerer:
- Stiftelse/inngåelse av kontrakt (hører tradisjonelt sett hjemme i avtaleretten, ikke kontraktsretten)
- Innholdet av kontraktsforpliktelser
- Mislighold og misligholdsvirkninger
Hva er egentlig en kontrakt?
Det er faktisk ikke så enkelt å definere hva en kontrakt er for noe uten å bruke ordet kontrakt eller avtale i definisjonen. Men kort og enkelt kan vi si at en kontrakt er en gjensidig bebyrdende enighet (“avtale”) mellom minst to parter som er ment å ha rettslige virkninger.
Alle myndige personer har alminnelig avtalekompetanse, dvs; vi har rettslig kompetanse til å binde oss selv ved å inngå kontrakt/avtale med andre myndige personer. Denne kompetansen kommer til syne ved tvangsinndrivelse av kontraktskrav: Gjennom lovgivningen har staten lovet oss alle å stille sitt maktapparat til disposisjon for å tvangsgjennomføre kontrakter.
Seriøst: Tenk igjennom det du leste i forrige avsnitt. Er det ikke fantastisk!?
Prinsippet om ytelse mot ytelse
Et særegent trekk ved forpliktelser som har grunnlag i kontrakt, er gjensidighetsbetingelsen (prinsippet om ytelse mot ytelse): Partenes ytelsesplikter er gjensidig betingede av hverandre. Hvis den ene ikke oppfyller sin yteplikt, er som hovedregel heller ikke den andre forpliktet til å yte. Manglende oppfyllelse av egen yteplikt kan gi den andre parten rett til å utøve misligholdsbeføyelser som tilbakeholdsrett, prisavslag (bare ved mangler) og heving.
Gjensidighetsvirkningene (tilbakeholdsrett, prisavslag og heving) er i utgangspunktet helt objektive. De inntrer uavhengig av årsaken til debitors manglende oppfyllelse, herunder om debitor er å bebreide eller ikke. Dette er annerledes for de andre misligholdsbeføyelsene (naturaloppfyllelse, avhjelp og erstatning). Naturaloppfyllelse og avhjelp er som hovedregel uaktuelle hvis oppfyllelse er uforholdsmessig byrdefullt for debitor. Erstatning krever som hovedregel skyld/culpa; i alle fall at årsaken til kontraktsbruddet ligger innenfor debitor kontroll (kontrollansvaret).
I et gjensidig bebyrdende kontraktsforhold vil nesten alltid den ene partens ytelse bestå i betale en viss sum penger – yte et vederlag. Den andre partens ytelse vil normalt gå ut på noe annet – å prestere en realytelse. Det er realytelsens art som er det karakteristiske for kontraktsforholdet, og som også er definerende for hva slags type kontrakt som foreligger. Kontraktstypens art er igjen bestemmende for hvilken bakgrunnsrett som får anvendelse, jf nedenfor.
Realytelsen i et kontraktsforhold kan i prinsippet gå ut på (nesten) hva som helst. Her er det bare avtalefriheten og fantasien som setter grenser. En vanlig inndeling av de ulike kontraktstypene på helt abstrakt nivå, er å skille mellom disse fire kontraktstypene:
1) Kjøpekontrakter = Kontrakter hvor realdebitor/selgers ytelse består i å levere en ting til realkreditor/kjøper som eksisterer på forhånd.
2) Leiekontrakter = Kontrakter hvor realdebitor/utleiers ytelse består i å gi realkreditor/leietaker bruksrett til en ting (fast eiendom eller løsøre) som eksisterer på forhånd.
3) Tilvirkningskontrakter = Kontrakter hvor realdebitors ytelse består i lage/bygge noe for realkreditor som ikke eksisterer på forhånd. I denne kategorien finner vi blant annet tilvirkningskjøp og entreprise.
4) Tjenestekontrakter = Samlekategori av en enorm og uensartet gruppe kontraktstyper hvor realdebitors ytelse består i å yte en eller annen tjeneste (rådgivning, reparasjon, prosjektering, transport, mm.) for realkreditor.
Gjelder de samme reglene for alle kontrakter?
Overhodet ikke! For det første har partene i utgangspunktet avtalefrihet. Det betyr at de avtaler selv hva de skal være forpliktet til. For det andre kan bakgrunnsretten i større eller mindre grad variere med kontraktstypen. Noen kontraktstyper er lovregulerte; feks kontrakter om kjøp (kjl.) og håndtverkertjenester (hvtjl.). Andre er ikke det; feks leie av løsøre og de fleste tjenestekontrakter. Fordi vi ikke har en alminnelig kontraktslov i norsk rett, består bakgrunnsretten for de ulovregulerte kontraktstypene hovedsakelig av ulovfestet rett.
Noen, men ytterst få, kontraktsrettslige bakgrunnsregler/prinsipper får anvendelse på alle kontrakter. Disse prinsippene må nødvendigvis være meget generelle og abstrakte – ja, nær sagt uten særlig konkret innhold. Som eksempler kan nevnes prinsippet om at avtaler skal holdes og lojalitetsprinsippet.
Hvilke kontraktstyper omfattes av pensum i jus3111?
Det korte svaret er at kontraktsrettspensumet handler om alle typer kontrakter. En av hovedoppgavene for den alminnelige kontraktsretten er nemlig å diskutere hvilke regler og prinsipper som gjelder mer eller mindre generelt for alle kontrakter – uansett type. Vanligvis er det denne typen regler som jurister sikter til når vi snakker om alminnelige kontrakts- eller obligasjonsrettslige prinsipper.
På denne bakgrunn er det følgelig de ulovregulerte kontraktstypene som som kan sies å være hovedfokuset i jus3111-pensum. For disse kontraktstypene kommer det store spørsmålet virkelig på spissen: Hvilke kontraktsregler kan sies å være alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper?
MEN: Jus3111-pensum handler ikke bare om de ulovregulerte kontraktstypene. Dels har det en egenverdi å studere de lovregulerte kontraktstypene også; dette er ofte praktisk viktige kontraktstyper. Det er tross alt en grunn til at lovgiver har funnet bryet med å regulere dem. Kanskje enda viktigere er det imidlertid at de mange kontraktslovene vi har utgjør meget viktige rettskildefaktorer når vi skal avgjøre hvilke kontraktsregler som må gjelde mer generelt; også på ulovfestet grunnlag. Hvis et spørsmål er regulert på noenlunde samme måte i mange eller alle kontraktslover, er det et tungtveiende argument for å anse den aktuelle regelen som et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp.
Av de lovfestede kontraktstypene er det grunn til å fremheve den klassiske kjøpekontrakten som den (klart) viktigste. Kjøpsloven av 1988 kan på mange måter sies å være den moderne kontraktsrettens mor. Ikke bare har den vært et forbilde for de andre kontraktslovene som har kommet etterpå. Kjøpsloven har også en helt spesiell stilling i kontraktsretten som grunnlag for ulovfestede alminnelige prinsipper. Mao: Som nybegynner i kontraktsretten på 3. avdeling, er det all mulig grunn til å repetere en god del kjøpsrett fra første semester.
I tillegg til kjøpsloven er det absolutt grunn til å skaffe seg oversikt i en rekke andre kontraktslover. Kort og usystematisk nevner jeg de kontraktslovene som jeg tror er viktigst: Forbrukerkjøpsloven, avhendingsloven, bustadoppføringslova, håndtverkertjenesteloven, husleieloven og finansavtaleloven. Selv om denne listen selvsagt ikke er uttømmende, kan man seie at du har god kontroll på den alminnelige kontraktsretten hvis du har kontroll på disse kontraktslovene.
Figur av husleiekontrakten:
Abstrakt figur som omfatter “alle” kontraktstyper:
Oversikt over lovregulerte og ulovregulerte kontraktstyper. (NB: Oversikten er ikke uttømmende)
Figur av kjøpekontrakten:
Figur av forbrukerentreprisekontrakten:
And so on…