Praktikumsmetode i obligasjonsrett

Essens: Krav og grunnlag

Mye har blitt sagt og skrevet om praktikumsmetode opp igjennom årene. Flere selverklærte eksperter på praktikumsoppgaveteknikk, inkludert meg selv, har laget skjemaer, filmer eller oppskrifter om hvordan man generelt sett bør gå frem når man løser praktikumsoppgaver. En god og detaljert oppskrift kan være vel og bra, men den kan også virke villedende hvis den ikke passer i et konkret tilfelle og man ikke har forstått hvorfor oppskriften er som den er. Et annet problem i forlengelsen av dette er at en god oppskrift også ha en tendens til å underkommunisere hva hele greia egentlig handler om: Krav og grunnlag. Alt annet er bagateller i forhold.

Lang historie kort kan vi altså si at praktisk juridisk oppgaveløsning handler om to ting: 1) Finne hvilke krav som partene retter mot hverandre og 2) vurdere om det er grunnlag for kravene. Ikke bare er dette en treffende oppsummering av praktisk oppgaveløsning, men også praktisk rettsanvendelse der ute i virkeligheten. Hvis du synes det kan bli litt vel mye pisspreik til tider om “hvordan man MÅ skrive praktikumsoppgaver for å få A”, så kan jeg avsløre at jeg er helt enig med deg. Det er nok de aller fleste andre sensorer på 3.avdeling også. Så lenge du besvarelsen din handler om krav og grunnlag, har du ganske betydelig formfrihet på eksamen til å løse tvisten med din egen stil og derigjennom vise sensor hvor  mye obligasjonsrett du faktisk har forstått.

That being said: En gjennomtenkt “smørbrødliste” kan likevel være en real lifesaver i blant –  i alle fall i begynnelsen. Så lenge du innser smørbrødlistens begrensninger og lover å lage deg egne meninger om hva som er god oppgaveteknikk, håper jeg at at du får bruk for mine tips og triks på din egen vei til å bli en strålende jurist!

Back to the basics: To youtubevideoer om alminnelig praktikumsmetode

Videoene er først og fremst laget for nybegynnere (1. avdelingsstudenter), men vi har ingen vondt av å repetere barnelærdommen en gang for mye i disse dager….

Del 1: Å skrive juss på eksamen

Del 2: Mer om praktikumsmetode

Særlig om praktikumsmetode i obligasjonsrett

*Merk: Først og fremst er dette ment som en liste over ting å tenke igjennom når man løser praktikumsoppgaver i obligasjonsrett. Det er ikke meningen at du skal eller bør skrive noe om alle punktene. Noen ganger bør du det, andre ganger ikke.

Innholdsfortegnelse:

*Innledende spørsmål (for hver enkelt tvist)

  1. Tvistens parter
  2. Hvis kontraktsrett: Kontraktstype => bakgrunnsrett
  3. Oversikt over partenes krav

*Hoveddel (for hvert enkelt krav)

  1. Trinn: Klassifikasjon av krav
  2. Trinn: Rettslig grunnlag
  3. Trinn: Innholdet av det rettslige grunnlaget (vilkår, unntak, osv.)
  4. Trinn: Drøftelse av et tvilsomt vilkår
  5. Trinn: Konklusjon for hvert krav

*Hva nå? (repeat trinn 1-5 for alle andre krav)

*Innledende spørsmål

(1) Tvistens parter?

Dette steget er lett. Finn ut hvem i faktum tvisten står mellom. Aka: Hvem er det som retter krav mot hvem?

Hvis det er flere tvister? => Drøft en tvist av gangen. Ikke gå videre med en annen tvist før du har avgjort den forrige.

*Bør du skrive dette? => Ja. “Tvisten står mellom Peder Ås og Lars Holm” (eller hvem enn tvisten skulle stå mellom), er for øvrig også en god start på besvarelsen din.

(2) Hvis kontraktsrett: Kontraktstype => bakgrunnsrett?

Praktikumsoppgaver i obligasjonsrett vil veldig ofte, men ikke alltid, gjelde kontraktsrettslige tvister. Det betyr blant annet at det ofte vil være eller ha vært en kontrakt mellom de stridende parter. Fordi bakgrunnsreglene i kontraktsretten kan variere ganske dramatisk mht hva slags type kontrakt som var eller er mellom de tvistende partene, er det svært viktig at du for din egen del er klar over hvilken kontraktstype dette er.

*Bør du skrive dette? Tja. Noen ganger vil det være naturlig å få frem kontraktstype og bakgrunnsrett allerede i innledningen. Andre ganger ikke. Kontraktstype og bakgrunnsrett er uansett noe du må komme tilbake til når du skal vurdere om de enkelte kravene må gis medhold.

Merk: Obligasjonsrett er mer enn bare kontraktsrett. Noen ganger kommer det oppgaver som ikke er kontraktsrettslige; typisk fordi det verken er eller har vært en kontrakt mellom partene, eller det er nettopp dette som er spørsmålet. Da sier det seg selv  at du ikke trenger å si et kvekk om kontraktstype. Ellers er det heller ingen grunn til å skrive noe om kontraktstype dersom de relevante reglene er de samme uansett kontraktstype.

(3) Partenes krav?

Skaff deg oversikt hvilke krav partene retter mot hverandre. Noen ganger er det bare ett; andre ganger er det mange. Noen ganger er det bare Peder Ås som krever noe av Lars Holm; andre ganger krever Lars noe tilbake av Peder også.

Hva er et “krav”?

Et krav kan kort sagt defineres som en rettsfølge som den ene parten krever at skal inntre. Rettsfølgen kan gå ut på at Lars skal betale en sum penger, rette tingen, oppfylle på nytt eller (nesten) hva som helst. Poenget er at Peder Ås vil ha dom på at Lars har en plikt til å “foreta, unnlate eller tåle en handling”, slik tvisteloven § 19-13 (1) sier det.

Merk: Krav, anførsler og innsigelser er ikke det samme. 

  • “Krav” = En rettsfølge som den ene parten krever at skal inntre
  • “Anførsler” = Argumenter som Peder Ås gjør gjeldende som begrunnelse for at kravet må gis medhold
  • “Innsigelser” = Motargumenter som Lars Holm gjør gjeldende mot at Peders krav ikke kan gis medhold. Feks: Det er reklamert for sent, tingen har ingen mangel eller whatever.

Skill mellom prinsipale og subsidiære (og atter subsidiære) krav. 

Et prinsipalt krav er et krav som kreditor aller helst vil ha medhold i. Et subsidiært krav er et krav som kreditor vil ha medhold i under forutsetning av at et prinsipalt krav ikke fører frem. 

Vær klar over at flere krav kan være prinsipale på en gang. Kreditor krever feks. heving og erstatning på grunn av et kontraktsbrudd. Både hevings- og erstatningskravet er prinsipale krav. Hvis kreditor også krever renter av erstatningskravet, er dette også et prinsipalt krav.

Merk også at noen krav er innbyrdes uforenelige. Da må ett av dem være subsidiært. Feks. kan man ikke kreve retting og prisavslag for samme mangel på en gang. Her må kreditor heller nøye seg med å kreve prinsipalt prisavslag, subsidiært retting, eller omvendt. Det er kreditor som bestemmer hvilke krav som er prinsipale og subsidiære. 

*Bør du skrive dette? Tja. Noen ganger er det naturlig å gi en oversikt over partenes krav allerede i innledningen, andre ganger ikke. Typisk: Jo flere krav som gjøres gjeldende, og jo mer komplisert tvisten er, jo større grunn er det å fortelle sensor hvilke krav som gjøres gjeldende før du går i gang med å vurdere hvert enkelt.

*Hoveddel

Essens: Ta stilling til om partenes krav må gis medhold eller ikke.

Drøft ett krav av gangen: Ikke begynn å drøfte et nytt krav før du har konkludert tydelig (gjerne i et eget avsnitt) på det forrige kravet.

Start med de prinsipale kravene. Deretter de subsidiære. Deretter de atter subsidiære. And so on….

Trinn 1: Klassifikasjon av kravet – hva slags type krav er det egentlig som fremmes?

Trinn (1) kan umiddelbart høres litt vanskelig og teknisk ut, men det er det normalt ikke. Når du kommer inn i den obligasjonsrettslige måten å tenke på, vil dette virke nokså greit og intuitivt. Så følg med nå:

Noen ganger fremgår det uttrykkelig av partenes anførsler hva slags type krav som fremmes og hvilke(t) rettsgrunnlag de påberoper seg. Andre ganger fremgår rettsgrunnlaget indirekte av at partene klassifiserer/karakteriserer kravet sitt. Feks: Hvis Peder krever “heving av kontrakten”, vet du i alle fall at du må gå til reglene om heving. En annen sak er at hevingsreglene kan fremgå av så vel avtalen som bakgrunnsretten eller en blanding, men det kommer vi tilbake til i trinn (2).

Dersom partene ikke klassifiserer kravet sitt, kan det fort bli litt vanskeligere. Feks: Peder Ås krever ikke uttrykkelig “heving av kontrakten”, men vil ha “den solgte tingen tilbakelevert”. Eller: Peder krever ikke “prisavslag” eller “erstatning”, men sier at han vil ha en bestemt eller ubestemt pengesum av Lars. Dette er ikke ubevisst fra oppgaveskriverens side. I slike tilfeller er den din oppgave å sette den riktige merkelappen på kravet; kravet må klassifiseres.

Klassifikasjon av kravet og letingen etter et prosedabelt rettsgrunnlag*, er to sider av samme sak. Kravets klassifikasjon følger av kravets rettslige grunnlag**.

*Prosedabelt rettsgrunnlag =  Rettsgrunnlag som har en viss sjanse for å vinne frem i retten. Aka: Et rettsgrunnlag som du kan klare å prosedere på i retten uten å rødme foran dommer og klient

**Nettopp fordi kravets klassifikasjon følger at kravets rettsgrunnlag, kan det sies at det logisk sett er unødvendig å klassifisere kravet; man kan heller gå rett til rettsgrunnlaget. Dette er i og for seg helt riktig. Likevel er det min sterke anbefaling at man som hovedregel anstrenger seg for å klassifisere kravet. Klassifikasjon skaper klarhet og viser kunnskap om det alminnelige obligasjonsrettslige begrepsapparatet.

La oss ta et eksempel: Hvis en selger krever den solgte tingen tilbakelevert fordi kjøperen ikke betaler, kan du kanskje være enig med meg i at det er umiddelbart nærliggende å kalle dette for et krav om “heving”. Men hvorfor det egentlig? => Svar: Særlig er det pga disse to tingene:

(1) Rettsvirkningene av heving og det som selgeren reelt sett krever, faller sammen. Mao: Den rettsvirkningen som selgeren ønsker oppnås hvis han får heve, jf kjl. § 64 (2).

MEN: Det er ikke bare derfor det er nærliggende å kalle kravet for et hevingskrav. Den samme rettsvirkningen kan jo også oppnås på grunnlag ugyldighetsreglene. Hvorfor kan vi likevel si at selgerens krav i vår sak ganske sikkert er et hevingskrav, og ikke et ugyldighetskrav?

(2) Jo, dette har med hevingsreglenes rettsfaktaside å gjøre. Hevingsreglenes rettsfaktaside, dvs. først og fremst vilkåret om “vesentlig mislighold”, jf kjl. §§ 25, 39, 54 og 55, kan tenkes å samsvare ganske godt med det reelle faktiske grunnlaget for selgerens hevingskrav i vår sak. At kjøperen ikke betaler for tingen, er et mislighold som etter omstendighetene kan være vesentlig. Dette kan gi selgeren hevingsrett (hvis han har tatt hevingsforbehold, jf kjl. § 54 (4)), men har ingenting med avtalens gyldighet å gjøre  

Denne modellen for å finne frem til et prosedabelt rettsgrunnlag kan brukes helt generelt uansett hvilke krav partene retter mot hverandre:

Steg (1): Start med å se på realiteten i det den ene parten krever. Spør deg selv hvilke(t) rettslige grunnlag som potensielt sett kan anføres for å oppnå denne rettsvirkningen. Lag gjerne en liten liste over mulige rettsgrunnlag.

Steg (2): Se deretter på hva som er, eller kan være, det reelle faktiske grunnlaget for kravet. På hvilket faktisk grunnlag mener kreditor å kunne gjøre krav gjeldende mot debitor? Sammenhold dette med rettsfaktasiden til de rettsgrunnlagene som du fant frem til i steg (1).

Hva gjør man hvis flere rettsgrunnlag blir anført eller kan/bør anføres som grunnlag for kravet?

I obligasjonsretten er dette en meget praktisk situasjon. Som det sies i bransjen: “I obligasjonsretten er det ofte mange veier til Rom”. Med dette sikter man til at ett og samme krav ofte kan forankres i flere rettslige grunnlag.

Løsning: Du må i alle fall drøfte de grunnlagene som partene har påberopt. I tillegg er det selvfølgelig også rom for å være kreativ, dvs. finne egne grunnlag selv, så lenge du ikke blir for teoretisk. Hvilket rettsgrunnlag passer best? Hvilket rettsgrunnlag har størst sjans til å føre frem? Som hovedregel kan du starte med dette. Andre rettsgrunnlag kan du evt. drøfte alternativt eller subsidiært. I hvilke tilfeller det forventes at du drøfter alternative eller subsidiære grunnlag, er det vanskelig å si mye generelt om, jf youtubefilm nr 2 over. Dette må du vurdere konkret på egenhånd.

Trinn 2: Rettslig grunnlag for kravet – avtale eller bakgrunnsrett?

…Vent litt!? Er dette det samme som trinn (1)?

Nei, men de to trinnene har betydelige likhetstrekk og faller delvis sammen. Trinn (1) handler først og fremst å få kontroll på hva slags krav kreditor fremmer og hvilke “typer regelsett” som kan anføres som grunnlag for kravet. I trinn (2) fokuserer vi 100 % på kravets grunnlag; her er spørsmålet hva som er eller kan være et rettslig grunnlag for denne “typen regelsett” i dette konkrete tilfellet. Dette er litt vanskelig å forklare abstrakt, så la meg gi et eksempel:

En næringskjøper krever å få kjøpesummen tilbake på grunn av mangel ved tingen. Trinn (1) => Hevingskrav. Trinn (2) => Står det noe i avtalen om heving? Hvis nei: Kjl. § 39. 

Utgangspunkt: Start alltid med å se på den konkrete avtalen mellom parten. Er adgangen til å fremme denne typen krav regulert i avtalen? 

Hvis ja => da må avtalen tolkes. 

Hvis avtaletolkningen leder til et tolkningsresultat som strider med preseptorisk lov eller er “urimelig” etter avtl. § 36, må avtalens innhold sensureres. 

Hvis nei; altså avtalen er taus om det aktuelle tolkningsspørsmålet => da må avtalen utfylles med bakgrunnsretten.

Hva som er “bakgrunnsretten” avhenger av kontraktstypen. 

Hvis kontraktstypen er lovregulert, er det denne kontraktsloven som er den klart viktigste rettskilden. Da kan du ganske enkelt forankre drøftelsen din i lovbestemmelsen som regulerer den typen krav som er fremmet, jf trinn (1)

Hvis kontraktstypen er uregulert, består bakgrunnsretten av ulovfestet kontraktsrett. Det er dette vi omtaler som (mer eller mindre) alminnelige kontraktsrettlige prinsipper. Her vil det ofte være nødvendig å begrunne noe grundigere hvorfor den aktuelle kontraktsregelen er et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp som lar seg anvende på denne aktuelle kontraktstypen. Hvor omstendelig du bør være i begrunnelsen beror på hvor tvilsomt prinsippets eksistens og anvendbarhet er i det konkrete tilfelle. Som oftest må du feks. være mer omstendelig når begrunne hvorfor vi kan anvende “kontrollansvaret” på ulovfestet grunnlag, enn når du bruker prinsippet om “vanlig god vare”

Trinn 3: Innholdet i det rettslige grunnlaget: Hva skal til for at det påberopte/prosedable grunnlaget gir hjemmel for kravet?

Hvilke vilkår må være oppfylt? Konstater hvilke vilkår som klart er oppfylt, drøft de tvilsomme. Som hovedregel: Drøft ett vilkår av gangen.

Husk å drøfte/kommentere alle anførsler eller innsigelser partene har for eller mot kravet.

Veldig ofte, men ikke alltid, er det kravet som gjøres gjeldende en eller annen form for misligholdsbeføyelse. I så fall fall vurderingen naturlig i to ledd:

(1) Misligholdsvurderingen: Foreligger det et mislighold? Mangel eller forsinkelse? => Foreligger det et avvik mellom faktisk og kontraktsmessig oppfyllelse som ikke skyldes kreditor eller forhold på hans side?

Hvis ja:

(2) Misligholdskonsekvenser: Hvilke konsekvenser skal misligholdet få? 

Ved mangler: Kan kreditor kreve retting, omlevering, prisavslag, heving, erstatning eller andre misligholdsbeføyelser pga mangelen?

Husk avskjæringsreglene: kreditor må ha reklamert rettidig og debitor kan ha rett til å rette 

Ved forsinkelse: Kan kreditor kreve naturaloppfyllelse, heving, erstatning eller andre misligholdsbeføyelser pga forsinkelsen?

PS: Ved forsinkelse gjelder det normalt ikke regler om reklamasjonsplikt (eller om at debitor har rett til å rette).

Merk: Hvis kravet (eller kravene) er en misligholdsbeføyelse, kan det ofte være grunn til å gjennomføre selve misligholdsvurderingen FØR du går i gang med trinn (2), og leter etter rettslig grunnlag for kravet om retting, omlevering, prisavslag, heving, erstatning  eller hva som helst. Dette er i alle fall aktuelt dersom kreditor gjør gjeldende flere beføyelser på grunn av samme mislighold.

Trinn 4: Om drøftelsen et konkret tvilsomt vilkår, unntak eller annet skjønnstema

Erfaringsvis er 3.avdelingsstudenter allerede ganske gode på trinn (4). For mange er det sånn at hovedutfordringen er å resonnere seg ned til nøyaktig det som er tvilsomt i den enkelte saken. Når dette først er gjort, går den konkrete drøftelsen relativt greit – også selv om det er denne delen som kvantitativt sett utgjør den største delen av besvarelsen. Hvis du synes trinn (4) er vanskelig fra et praktikumsmetodisk perspektiv, eller bare har lyst på en repetisjon, anbefaler jeg at du tar en titt på youtube-videoene over.  

Når man skal drøfte om et konkret tvilsomt vilkår er oppfylt eller ikke – eller vurdere et hvilket som helst annet skjønnstema – er det vanlig å tenke i fire steg:

Problemstilling – presisering av problemet

  • Hvis du skal gjennomføre en ganske omfattende drøftelse, kan det være grunn til å reise en god gammeldags problemstilling.
  • Uansett om du reiser en problemstilling eller ikke: Formuler det rettslige problemet tydelig og presist. Knytt faktum opp mot jussen. Nøyaktig hva er det som er tvilsomt og må drøftes nærmere i vår sak?

Tolkning – generell rettsanvendelse

  • Ikke bare gå rett til subsumsjonen! Redegjør for og diskuter skjønnstemaet som skal vurderes først. Bruk rettskildefaktorene til å presisere det rettslige innholdet i problemstillingen din. Spør deg selv: Hva skal vurderes (vurderingstema) og hvor mye skal til (terskel)? På grunnlag av rettskildefaktoren skal du fortelle dette til sensor.
  • Tolkningen skal verken være for teoretisk eller kortfattet. Tilpass omfanget av tolkningsdelen til hvor tvilsomt og viktig tolkningsspørsmålet er. Ikke si (mye) mer enn det som er nødvendig.

Subsumsjon – konkret rettsanvendelse

  • Bruk faktum til å diskutere problemstillingen som du har reist og presisert gjennom tolkningen. Er vilkåret oppfylt i vår konkrete sak?
  • Del gjerne de relevante delene av faktum inn i ulike momenter: I hvilken retning trekker hvert enkelt moment og hvor tungtveiende det? Drøft ett moment av gangen. 
  • La drøftelsen din (gradvis) lede frem til konklusjonen, samtidig som du diskuterer både for- og motargumenter på en balansert måte. Ikke la konklusjonen komme som en overraskelse eller tilfeldighet på leseren.

Delkonklusjon

  • Ha en klar og tydelig delkonklusjon på problemstillingen din. Gjerne i en egen setning i et eget avsnitt. Bruk gjerne ordet “delkonklusjon” eller “konklusjon”.

Trinn 5: Konklusjon for hvert enkelt krav

Etter å ha gjennomført trinn (1)-(4), har du tatt stilling til om kravet må gis medhold eller ikke. Da er det på tide å formulere en klar og tydelig konklusjon. Det gjelder selv om drøftelsen indikerer at konklusjonen er tvilsom. Ha gjerne konklusjonen din i et eget avsnitt for å få et tydelig “punktum” på drøftelsen.

*Hva nå?

Etter å ha gjennomført trinn (1)-(5) vedrørende alle prinsipale krav, må du gjøre det samme med de subsidiære kravene. Deretter må du gjøre det samme med de atter subsidiære kravene, and so on…

Etter å ha gjort dette, har du rett og slett klart å fullføre en praktikumsoppgave. Gratulerer! (Vi får bare håpe at du også gjorde det bra…)