– Særlig mht innholdet i, begrunnelsen for og rekkevidden av lojalitetsplikten i Rt-1994-775 (Yosuf)
– Betydningen av bestemmelsene i luftfartsloven og burettslagslova ved fastleggelsen av reglene om opplåning og opptrinn for fast eiendom
– Gjelder det et helt generelt krav – uansett formuesgode – om at en formuesoverføring må ha objektiv realitet for å ha kreditorvern?
– I hvilke tilfeller kan det tenkes at en formuesoverføring som er ment å være reell mellom partene, må anses som proforma i relasjon til kreditor?
– Kan proformaregelen brukes som grunnlag for gjennomskjæring av aksjeselskapsformen? Aka: At Morselskapet er den reelle eier av eiendommen, selv om datterselskapet har grunnbokshjemmelen?
– Kan det tenkes at en avtale som er gyldig mellom partene, er ugyldig i relasjon til en av partenes kreditorer? (Antakelig ja, jf HR-2018-1265-A)
– Hvis ja: Er dette en slags kreditorekstinksjonsregel i hjemmelskonflikten? – Med “objektiv realitet” som rettsvernsakt?
Ekstl § 3 nr 1 => Et alminnelig dynamisk tingsrettslig prinsipp?
– Hvis B innretter seg i god tro etter A’s legitimasjon, men ikke ekstingverer pga H har absolutt innsigelse eller S har vern uten registrering: Gjelder det en slags reklamasjonsplikt for H eller S?
– Sammenhengen mellom ekstl. § 3 nr 1 og ulovfestet ekstinksjon?
Ekstinksjonsregler ved aksjeoverdragelse VS formuesgoder som AS’et eier
– Paradoks => På den ene siden: Strenge ekstinksjons-/rettsvernsregler ved overdragelse av realregistrerbare formuesgoder. På den andre siden: Svært slappe regler for ekstinksjons-/rettsvernsregler ved overdragelse av et AS som eier realregistrerbare formuesgoder
– Kjøp av AS: Fordeler VS ulemper ved aksjekjøp eller innmatstransaksjon
Selgers hevingsrett etter overlevering av formuesgodet; både i relasjon til kjøperen og kjøperens kreditorer
– Essens: Selger taper hevingsretten etter overtakelse, med mindre han har tatt gyldig forbehold, jf. kjl. § 54 (4), avhl. § 5-3 (4), deknl. § 7-7 (2), osv. Hva som anses som et “gyldig forbehold” må ses i relasjon til rettsvernsreglene for den aktuelle formuesgodetypen.
– Løsøre: Kan det tenkes at selgeren kan heve i relasjon til kjøperen, men ikke kjøperens kreditorer? I hvilken grad kan “hevingsforbeholdet” tolkes inn i avtalen med kjøper? (PS: Gjelder bare utenfor salgspantereglenes anvendelsesområde. Her kreves en skriftlig avtale om salgspant, jf § 3-17, jf § 3-22)
– Fast eiendom: Har selgeren separatistrett til eiendommen hvis kjøperen har overtatt bruken, men ikke fått grunnbokshjemmelen, jf. avhl. § 5-3 (4) VS tgl. § 21 (3)? Antakelig er svaret ja, men hva slags “separatistrett”? Hevingsrett eller en slags panterett? Kan tilbakeholdelse av skjøte tolkes som et hevingsforbehold?
Kreditorekstinksjon ved konkurs: Skjer det automatisk ved konkursåpning eller må ekstinksjon “erklæres”?
– Ref. LG-2014-76632: “Når konkursboet ikke har påberopt seg denne ekstinksjonsregelen og har videresolgt eiendommen til Salte, fant det etter lagmannsrettens syn ikke sted noen ekstinksjon”, jf også note 194 på rettsdata til tgl. § 23. Er dette korrekt?
Kan konkursboets ekstinksjons- og omstøtelseskrav selges?
– Rt-1994-792 (Namtvedt):
«…gode grunner [taler] etter min oppfatning for at bare konkursboet selv eller noen på dettes vegne, og ikke en utenforstående som kravet er overdratt til, kan gjøre gjeldende slike rettigheter som det her dreier seg om. Det må gjelde uansett om den utenforstående er en kreditor eller aksjeeier. Men om det er holdbart på ulovfestet grunnlag å etablere forbud mot overdragelser av slike krav, kan være tvilsomt, og jeg tar ikke standpunkt til spørsmålet»
– Rt-2008-385 (Arkatunet):
«Utgangspunktet i norsk rett er at formuesrettslige krav kan overdras. Jeg kan, som tingretten og lagmannsretten, ikke se at det på ulovfestet grunnlag kan etableres et forbud mot at et konkursbo avhender et restitusjonskrav etter aksjeloven.
EMK P-1-1: Kan det tenkes at norske ekstinksjonsregler er i strid med EMK P-1-1?
– I hvilken grad gjelder P-1-1 eiendomsavståelse til private? (PYE-saken: EMDN-2002-44302-3)
– Er ulovfestet ekstinksjon etter normen(e) som ble oppstilt i rt-1986-1210 (Norske Fjellhus) og rt-1992-352 (Sigdal) tilstrekkelig klare og forutberegnelige?
– Kan det tenkes at kreditorekstinksjon etter tgl. § 23 (og liknende ekstinksjonsregler) rammer så urimelig at resultatet er i strid med P-1-1?
– Når en person slås konkurs, tar konkursboet generalbeslag i alle eiendeler som “tilhører” debitor på beslagstiden, jf deknl. § 2-2. Dette omfatter blant annet evt. misligholdskrav som debitor har mot sine kontraktsparter. Kan det tenkes at boets beslagsrett er til hinder for en enkeltkreditors direktekrav mot debitors kontraktsparter? Eller kan direktekravsretten anses som en velgrunnet separatistrett i debitors konkurs?
– I kontrakter som innebærer overføring av eiendomsrett til løsøreting, herunder vanlige løsørekjøp, er “overleveringen” et sentralt skjæringstidspunkt i den dynamiske tingsretten. Når tingen er “overgitt” til kjøper mister selgeren stansningsretten og i utgangspunktet også hevingsretten, jf kjl. §§ 61 (2) og 54 (4) og deknl. §§ 7-2 og 7-7 (2). I tillegg medfører overlevering at kjøperen i utgangspunktet ekstingverer eldre rettigheter i tingen, jf. ekstl. § 1 nr 1, og får rettsvern mot senere avtaleerverv og kreditorbeslag, jf ekstl. § 1 nr 1 forutsetningsvis og rt 1910 s. 231 (Ku-dommen). Er kravet til overlevering det samme i alle disse relasjonene? Hvis nei: Hva er forskjellene? Har vi et alminnelige overleveringsbegrep å falle tilbake på hvis vi ikke har konkrete holdepunkter for noe annet?
– Samordning av deknl. §§ 2-2 og 7-7 (2) på den ene siden og kontraktslovgivningens bestemmelser om tap av hevingsrett på den andre, jf feks avhl. § 5-3 (4) og buofl. §§ 57 og 58.
– Hva er egentlig begrunnelsen for å avskjære realdebitors hevingsrett etter oppfyllelse? Er begrunnelsen rent konkursrettslig eller gir regelen mening også utenfor konkurstilfellene?
– Ved salg av fast eiendom taper selgeren i utgangspunktet hevingsretten dersom kjøperen har overtatt bruken av eiendommen selv om skjøte og grunnbokshjemmel ennå ikke er overført, jf. avhl. § 5-3 (4). Til tross for dette er det i juridisk teori vanlig å hevde at tgl. § 21 (3) medfører at selgers krav på kjøpesummen hviler som et “hefte” på eiendommen som kjøpers konkursbo må respektere, jf. Lilleholt (“Allmenn Formuerett”), Falkanger (“Tingsrett”) og Hagstrøm (“Obligasjonsrett”). Hva slags “hefte” er egentlig dette? Panterett eller hevingsrett? Og spiller det egentlig noen rolle om det er det ene eller det andre?
– For å stille spørsmålet rett ut: Hvor ræva er egentlig avhl. § 5-3 (4)? Se blant annet Lilleholts kritikk av bestemmelsen i “Allmenn Formuerett”.
– Hvis det er realdebitor som går konkurs, må antakelig konkursboet kunne ta beslag i realdebitors hevingsrett (?). Normalt sett er imidlertid hevingsretten uten betydning for boet fordi kreditorekstinksjonsreglene som oftest rekker lengre. Men: Kan det tenkes at hevingsretten rekker lengre enn ekstinksjonsreglene?
– Feks hvis byggherren og entreprenøren i en entreprisekontrakt går konkurs: Hvem har rett til de ubetalte materialene som ligger på byggeplassen?
– Tilsynelatende har utleggstaker videre ekstinksjonsrett enn konkursboet når det gjelder tidligere stiftede rettigheter i fast eiendom. Utleggstaker ekstingverer alle uregistrerte “rettserverv” i eiendommen; altså S’er som mangler rettsvern, jf tgl. § 20 (1). Konkursboet ekstingverer imidlertid bare “frivillig stiftede rettigheter”, jf HR-2017-33 (Forusstranda). Uregistrerte ufrivillige rettstiftelser, som feks. rettigheter stiftet ved ekspropriasjon og tvangssalg, ekstingveres altså bare av utleggstaker, ikke av konkursboet.
– Kan dette være riktig?
– I alminnelighet gir det dårlig mening om kreditorene skulle ha bedre dekningsrett ved enkeltforfølgning (utlegg) enn ved konkurs. For det første kan dette skape et lite hensiktsmessig dekningskappløp mellom skyldnerens kreditorer – nettopp noe som konkursinstituttet er ment å forhindre. For det annet vil en slik rettstilstand stå i et underlig forhold til deknl. § 5-8; som indikerer at et konkursbo minst må ha samme beslagsrett som en utleggstaker.
– Hvorfor er det ingen som har foreslått at konkursboet bør kunne påberope seg tgl. § 20 (1) for å ekstingvere? Aka: Hvorfor skal ikke boet kunne ekstingvere etter § 23 (1) ved konkursåpningen og etter § 20 (1) ved senere tinglysning?
– Tgl. § 20 gir etter sin ordlyd hjemmel for avtale- og kreditorekstinksjon av tidligere stiftede uregistrerte “rettserverv” i eiendommen. I rettspraksis og juridisk teori er det vanlig å hevde at bestemmelsen bare gjelder i suksesjonskonflikten, men ikke i hjemmelskonflikten. Man hva betyr egentlig dette?
– Herunder:
– Hvilken betydning har skillet mellom “hjemmels-” og “suksesjonskonflikten” de lege lata? Er skillet utelukkende en huskeregel, eller er det noe mer?
– Kan det tenkes tilfeller hvor § 20 gir hjemmel for ekstinksjon i hjemmelskonflikten?
– Buofl. § 43 oppstiller ingen varslingsplikt for å kreve tilleggsvederlag slik § 11 (4) gjør for å kreve tilleggsfrist. Er dette gjennomtenkt? Eller bør vi tolke inn en varslingsplikt for entreprenøren i § 43?