Masteroppgave (JUR5030/60)

Generelle tips

  • Generell, praktisk info: Se semestersiden
  • Valg av tema for masteroppgaven:
    • Dette er vanskelig og kan/bør ta en del tid! Så slapp av og bruk god tid (hvis du har det…)
    • Finn noe som du synes er interessant eller brenner for. Det er tross alt du som skal jobbe (minst) et halvt år med dette temaet…
      • Tenk tilbake på de ulike fagene du har vært igjennom: Hva var mest interessant/spennende? Husker du noen spørsmål som du aldri fant svaret på?
    • I prinsippet kan du skrive masteroppgave om ekstremt mye forskjellig. Men helst velg noe som…
      • …er tilsynelatende er interessant og/eller tvilsomt
      • …har sånn passe mange rettskildefaktorer – ikke for mye slik at det er avklart, og ikke for lite slik at du må spekulere….
      • Se tips til oppgavetema under for å kickstarte egen tenking. Listen med oppgavetips vil bli oppdatert fortløpende etterhvert som jeg kommer på interessante og tvilsomme spørsmål.
        • Hvis noen av tipsene virker aktuelle for deg, kan du sende meg en e-post for å spørre om om jeg har tid til en nærmere prat om emnet
          • MEN: Please ikke forvent lynrask respons på e-post midt i høysesongen for undervisningen. Aka: Desember, januar, siste halvdel av mai, juni, juli og august er som hovedregel fine måneder for masterprat 🙂
  • Om forskningen og skrivingen
    • Finn og presiser realproblemet. Hvorfor oppstår problemet ute i virkeligheten? Hvorfor er det behov for regler om dette?
    • Finn og presiser rettsspørsmålene. Hold like spørsmål sammen og ulike spørsmål adskilte
    • Bruk juridisk metode for å forske på og drøfte rettsspørsmålene. Ikke tenk for mye på konklusjonene, ref. akademisk frihet. Fokuser på spørsmål og argumenter
    • Vær modig! Tro på deg selv! Husk at du ikke trenger å redde verden; bare skrive en jæ^{@ oppgave…
  • Eksempel på en helt perfekt masteroppgave: Regning og Risiko, vår 2017. (Forfatteren ønsker å være anonym, pga hen ikke liker å skryte)
  •  

Dynamisk tingsrett

  • Foranstående panthavers opplåningsrett til fortrengsel for etterstående avtale- og utleggspanthaveres opptrinnsrett i fast eiendom

– Særlig mht innholdet i, begrunnelsen for og rekkevidden av lojalitetsplikten i Rt-1994-775 (Yosuf)

– Betydningen av bestemmelsene i luftfartsloven og burettslagslova ved fastleggelsen av reglene om opplåning og opptrinn for fast eiendom

  • Den objektive proformaregelen: Kravet om “objektiv realitet” for kreditorvern (rettsvern), jf HR-2018-1265-A (Deutsche Bank)

– Gjelder det et helt generelt krav – uansett formuesgode – om at en formuesoverføring må ha objektiv realitet for å ha kreditorvern?

– I hvilke tilfeller kan det tenkes at en formuesoverføring som er ment å være reell mellom partene, må anses som proforma i relasjon til kreditor?

– Kan proformaregelen brukes som grunnlag for gjennomskjæring av aksjeselskapsformen? Aka: At Morselskapet er den reelle eier av eiendommen, selv om datterselskapet har grunnbokshjemmelen? 

  • Ugyldighet mellom partene VS overfor kreditor?

– Kan det tenkes at en avtale som er gyldig mellom partene, er ugyldig i relasjon til en av partenes kreditorer? (Antakelig ja, jf HR-2018-1265-A)

– Hvis ja: Er dette en slags kreditorekstinksjonsregel i hjemmelskonflikten? – Med “objektiv realitet” som rettsvernsakt?

  • Ekstl § 3 nr 1 => Et alminnelig dynamisk tingsrettslig prinsipp?

– Hvis B innretter seg i god tro etter A’s legitimasjon, men ikke ekstingverer pga H har absolutt innsigelse eller S har vern uten registrering: Gjelder det en slags reklamasjonsplikt for H eller S?

– Sammenhengen mellom ekstl. § 3 nr 1 og ulovfestet ekstinksjon?

  • Ekstinksjonsregler ved aksjeoverdragelse VS formuesgoder som AS’et eier

– Paradoks => På den ene siden: Strenge ekstinksjons-/rettsvernsregler ved overdragelse av realregistrerbare formuesgoder. På den andre siden: Svært slappe regler for ekstinksjons-/rettsvernsregler ved overdragelse av et AS som eier realregistrerbare formuesgoder

– Kjøp av AS: Fordeler VS ulemper ved aksjekjøp eller innmatstransaksjon

  • Selgers hevingsrett etter overlevering av formuesgodet; både i relasjon til kjøperen og kjøperens kreditorer

– Essens: Selger taper hevingsretten etter overtakelse, med mindre han har tatt gyldig forbehold, jf. kjl. § 54 (4), avhl. § 5-3 (4), deknl. § 7-7 (2), osv. Hva som anses som et “gyldig forbehold” må ses i relasjon til rettsvernsreglene for den aktuelle formuesgodetypen.

– Løsøre: Kan det tenkes at selgeren kan heve i relasjon til kjøperen, men ikke kjøperens kreditorer? I hvilken grad kan “hevingsforbeholdet” tolkes inn i avtalen med kjøper? (PS: Gjelder bare utenfor salgspantereglenes anvendelsesområde. Her kreves en skriftlig avtale om salgspant, jf § 3-17, jf § 3-22)

– Fast eiendom: Har selgeren separatistrett til eiendommen hvis kjøperen har overtatt bruken, men ikke fått grunnbokshjemmelen, jf. avhl. § 5-3 (4) VS tgl. § 21 (3)? Antakelig er svaret ja, men hva slags “separatistrett”? Hevingsrett eller en slags panterett? Kan tilbakeholdelse av skjøte tolkes som et hevingsforbehold? 

  • Kreditorekstinksjon ved konkurs: Skjer det automatisk ved konkursåpning eller må ekstinksjon “erklæres”?

– Ref. LG-2014-76632: “Når konkursboet ikke har påberopt seg denne ekstinksjonsregelen og har videresolgt eiendommen til Salte, fant det etter lagmannsrettens syn ikke sted noen ekstinksjon”, jf også note 194 på rettsdata til tgl. § 23. Er dette korrekt?

  • Kan konkursboets ekstinksjons- og omstøtelseskrav selges?

– Rt-1994-792 (Namtvedt): 

«…gode grunner [taler] etter min oppfatning for at bare konkursboet selv eller noen på dettes vegne, og ikke en utenforstående som kravet er overdratt til, kan gjøre gjeldende slike rettigheter som det her dreier seg om. Det må gjelde uansett om den utenforstående er en kreditor eller aksjeeier. Men om det er holdbart på ulovfestet grunnlag å etablere forbud mot overdragelser av slike krav, kan være tvilsomt, og jeg tar ikke standpunkt til spørsmålet»

– Rt-2008-385 (Arkatunet):

«Utgangspunktet i norsk rett er at formuesrettslige krav kan overdras. Jeg kan, som tingretten og lagmannsretten, ikke se at det på ulovfestet grunnlag kan etableres et forbud mot at et konkursbo avhender et restitusjonskrav etter aksjeloven.

  • EMK P-1-1: Kan det tenkes at norske ekstinksjonsregler er i strid med EMK P-1-1?

– I hvilken grad gjelder P-1-1 eiendomsavståelse til private? (PYE-saken: EMDN-2002-44302-3) 

– Er ulovfestet ekstinksjon etter normen(e) som ble oppstilt i rt-1986-1210 (Norske Fjellhus) og rt-1992-352 (Sigdal) tilstrekkelig klare og forutberegnelige? 

– Kan det tenkes at kreditorekstinksjon etter tgl. § 23 (og liknende ekstinksjonsregler) rammer så urimelig at resultatet er i strid med P-1-1?

  • Direktekrav på ulovfestet kontraktsrettslig grunnlag VS Boets beslagsrett

– Når en person slås konkurs, tar konkursboet generalbeslag i alle eiendeler som “tilhører” debitor på beslagstiden, jf deknl. § 2-2. Dette omfatter blant annet evt. misligholdskrav som debitor har mot sine kontraktsparter. Kan det tenkes at boets beslagsrett er til hinder for en enkeltkreditors direktekrav mot debitors kontraktsparter? Eller kan direktekravsretten anses som en velgrunnet separatistrett i debitors konkurs?

  • “Overleveringskriteriet” som vilkår for rettsvern, ekstinksjon og tap av stansnings- og hevingsrett

– I kontrakter som innebærer overføring av eiendomsrett til løsøreting, herunder vanlige løsørekjøp, er “overleveringen” et sentralt skjæringstidspunkt i den dynamiske tingsretten. Når tingen er “overgitt” til kjøper mister selgeren stansningsretten og i utgangspunktet også hevingsretten, jf kjl. §§ 61 (2) og 54 (4) og deknl. §§ 7-2 og 7-7 (2). I tillegg medfører overlevering at kjøperen i utgangspunktet ekstingverer eldre rettigheter i tingen, jf. ekstl. § 1 nr 1, og får rettsvern mot senere avtaleerverv og kreditorbeslag, jf ekstl. § 1 nr 1 forutsetningsvis og rt 1910 s. 231 (Ku-dommen). Er kravet til overlevering det samme i alle disse relasjonene? Hvis nei: Hva er forskjellene? Har vi et alminnelige overleveringsbegrep å falle tilbake på hvis vi ikke har konkrete holdepunkter for noe annet?  

  • Realdebitors hevingsrett overfor realkreditor og realkreditors konkursbo etter oppfyllelse

– Samordning av deknl. §§ 2-2 og 7-7 (2) på den ene siden og kontraktslovgivningens bestemmelser om tap av hevingsrett på den andre, jf feks avhl. § 5-3 (4) og buofl. §§ 57 og 58.

– Hva er egentlig begrunnelsen for å avskjære realdebitors hevingsrett etter oppfyllelse? Er begrunnelsen rent konkursrettslig eller gir regelen mening også utenfor konkurstilfellene?

– Ved salg av fast eiendom taper selgeren i utgangspunktet hevingsretten dersom kjøperen har overtatt bruken av eiendommen selv om skjøte og grunnbokshjemmel ennå ikke er overført, jf. avhl. § 5-3 (4). Til tross for dette er det i juridisk teori vanlig å hevde at tgl. § 21 (3) medfører at selgers krav på kjøpesummen hviler som et “hefte” på eiendommen som kjøpers konkursbo må respektere, jf. Lilleholt (“Allmenn Formuerett”), Falkanger (“Tingsrett”) og Hagstrøm (“Obligasjonsrett”). Hva slags “hefte” er egentlig dette? Panterett eller hevingsrett? Og spiller det egentlig noen rolle om det er det ene eller det andre?

– For å stille spørsmålet rett ut: Hvor ræva er egentlig avhl. § 5-3 (4)? Se blant annet Lilleholts kritikk av bestemmelsen i “Allmenn Formuerett”.

– Hvis det er realdebitor som går konkurs, må antakelig konkursboet kunne ta beslag i realdebitors hevingsrett (?). Normalt sett er imidlertid hevingsretten uten betydning for boet fordi kreditorekstinksjonsreglene som oftest rekker lengre. MenKan det tenkes at hevingsretten rekker lengre enn ekstinksjonsreglene? 

Feks hvis byggherren og entreprenøren i en entreprisekontrakt går konkurs: Hvem har rett til de ubetalte materialene som ligger på byggeplassen?

  • Tgl. § 20 (1) VS § 23 (1): Rekker utleggstakers ekstinksjonsrett lengre enn konkusboets?

– Tilsynelatende har utleggstaker videre ekstinksjonsrett enn konkursboet når det gjelder tidligere stiftede rettigheter i fast eiendom. Utleggstaker ekstingverer alle uregistrerte “rettserverv” i eiendommen; altså S’er som mangler rettsvern, jf tgl. § 20 (1). Konkursboet ekstingverer imidlertid bare “frivillig stiftede rettigheter”, jf HR-2017-33 (Forusstranda). Uregistrerte ufrivillige rettstiftelser, som feks. rettigheter stiftet ved ekspropriasjon og tvangssalg, ekstingveres altså bare av utleggstaker, ikke av konkursboet. 

– Kan dette være riktig?

– I alminnelighet gir det dårlig mening om kreditorene skulle ha bedre dekningsrett ved enkeltforfølgning (utlegg) enn ved konkurs. For det første kan dette skape et lite hensiktsmessig dekningskappløp mellom skyldnerens kreditorer – nettopp noe som konkursinstituttet er ment å forhindre. For det annet vil en slik rettstilstand stå i et underlig forhold til deknl. § 5-8; som indikerer at et konkursbo minst må ha samme beslagsrett som en utleggstaker. 

– Hvorfor er det ingen som har foreslått at konkursboet bør kunne påberope seg tgl. § 20 (1) for å ekstingvere? Aka: Hvorfor skal ikke boet kunne ekstingvere etter § 23 (1) ved konkursåpningen og etter § 20 (1) ved senere tinglysning?

  • Anvendelsesområdet til tgl. § 20 (1): Grensen mellom suksesjons- og hjemmelskonflikten?

– Tgl. § 20 gir etter sin ordlyd hjemmel for avtale- og kreditorekstinksjon av tidligere stiftede uregistrerte “rettserverv” i eiendommen. I rettspraksis og juridisk teori er det vanlig å hevde at bestemmelsen bare gjelder i suksesjonskonflikten, men ikke i hjemmelskonflikten. Man hva betyr egentlig dette?

– Herunder:

– Hvilken betydning har skillet mellom “hjemmels-” og “suksesjonskonflikten” de lege lata? Er skillet utelukkende en huskeregel, eller er det noe mer?

– Kan det tenkes tilfeller hvor § 20 gir hjemmel for ekstinksjon i hjemmelskonflikten? 

Obligasjonsrett

  • Buofl. § 43: Entreprenørens varslingsplikt ved krav på tilleggsvederlag pga forbrukerens forhold?

– Buofl. § 43 oppstiller ingen varslingsplikt for å kreve tilleggsvederlag slik § 11 (4) gjør for å kreve tilleggsfrist. Er dette gjennomtenkt? Eller bør vi tolke inn en varslingsplikt for entreprenøren i § 43?

  • Fullmakt VS ekstinksjon: I hvilken grad er det sammenfall/forskjell mellom A’s legitimasjon som eier/fullmektig?
      • Løsøre: A besitter en løsøreting => Legitmert som eier, jf ekstl. § 1 nr 1. => Legitmert som fullmektig? Pga ulovfestet fullmakt?
      • Penger: Kontopenger. BankID, Betalingskort: I hvilken grad legitimert som fullmektig hvis man har andres betalingskort (m/kode)?
      • Omsetningsgjeldsbrev: § 13 regulerer visstnok legitimasjon som både fullmektig og eier.
  • Fullmakt og legitimasjon ved misbruk av bankkort/BankID
      • I hvilken grad kan besittelse av en annens bankkort (m/kode) være tilstrekkelig grunnlag for kombinasjonsfullmakt? 
      • Aka: Er besittelsen av en annens bankkort  i alminnelighet egnet til å gi medkontrahenten en berettiget forventning om at innehaveren har fullmakt til å inngå avtaler i dennes navn?
      • Er det noen forskjell på situasjonen hvor innehaveren av bankkortet allerede har betalt eller ikke? Hva med delvis betaling?
  • Heving ex tunc etter oppfyllelse utenfor kjøpsforhold; dvs. ytelser som etter sin art ikke kan tilbakeføres
      • Går det an? Hva skal i så fall til?
      • Er hvtjl. § 15 (2) 2. pkt et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp?
        • Kan vi innfortolke samme regel på bustadoppføringslovas område? 
        • Hva med ulovfestet område? Feks. næringsentreprise?
        • Trenger vi regler om heving ex tunc når realkreditor uansett kan kreve prisavslag for mangler ved det som er levert?
  • Kontrollansvaret: Innhold og rekkevidde
      • Kontrollkriteriets innhold?
      • Kontrollansvaret på ulovfestet grunnlag?
      • Kontraktshjelperidentifikasjon (Dobbel force majeure): Identifikasjonskretsen?
      • Bare ansvar for “direkte tap” på ulovregulert område?
  • Kontraktshjelperansvarets rekkevidde
    • Hvilke kontraktshjelperes culpa skal debitor identifiseres med?
        • Generelle leverandører?
        • Generelle transportører?
        • Reklamebyrå?
        • Tidligere kontraktshjelpere? 
        • Takstmann?
        • Kontraktshjelpere som forutsettes brukt i kontrakten med kreditor?
    • Hvilke ytterligere begrensninger gjelder mht identifikasjonen, sml. HR-2020-1120-A
  • Debitors fratredelsesrett (“avbestilling”)
      • I visse kontraktstyper hvor realytelsen forutsetter et personlig mellomværende mellom debitor og kreditor, er det antatt at debitor har rett til å avslutte kontraktsforholdet med en ensidig erklæring om såkalt fratredelse. Avtaler om advokat- og psykologtjenester nevnes ofte som eksempel.
      • Hvilket innhold og rekkevidde har debitors fratredelsesrett i kontraktsretten?
  • Vederlagsrisiko: Vederlagsopptjening VS Misligholdsregler?
      • Som hovedregel er det vanlig å behandle spørsmål om vederlagsopptjening som et spørsmål om mislighold og misligholdsvirkninger for den annen parts ytelse, dvs. gjensidighetsbeføyelser som tilbakeholdsrett, prisavslag, heving, avvisningsrett osv. I flere typer tjenestekontrakter forekommer det imidlertid at partene avtaler særlige bestemmelser om vederlagsopptjening, feks. “no cure, no pay”-klausuler, regningsarbeidsformat eller timepriser. Hvilken betydning for dette for spørsmålet om vederlagsrisiko i disse kontraktene? 
      • Feks avtaler om advokattjenester: Her avtales det vanligvis at advokaten skal ha betalt for antall arbeidstimer multiplisert med en forhåndsbestemt timesats. Hvilke minstekrav må oppstilles for at en advokat kan kreve betaling for en times arbeid? Det sies ofte at advokatens ytelse er en innsatsforpliktelse, ikke en resultatforpliktelse, men hvilke minstekrav gjelder i så fall til denne innsatsen? Sett fra klientens side: Hva skal til for at klienten kan nekte å betale hele eller deler av advokathonoraret fordi timeantallet ikke står i forhold til resultatet? (#Dirtysubject)
  • “Fagmessig god utførelse”, jf. blant annet buofl. § 7 og hvtjl. § 5 => Resultat- eller innsatsforpliktelse?
      • I kontraktstyper hvor realytelsen innebærer at debitor skal lage eller arbeide på en fast eiendom, løsøreting eller noe annet, kan det oppstå spørsmål om debitors hovedforpliktelse er en resultat- eller innsatsforpliktelse. Hvis ingenting konkret er avtalt: Har debitor forpliktet seg til å gjøre en forsvarlig innsats eller til å levere et mer eller mindre bestemt sluttresultat? Er kreditor berettiget til å stille visse minstekrav til sluttresultatet, eller er han henvist til å måtte påvise konkret uforsvarlig opptreden fra debitors side? 
        • Ordlyden i buofl. §§ 25, jf. 7. og hvtjl. §§ 17, jf. § 5 => Kreditor kan kreve det resultatet han er berettiget til å forvente ut ifra kravet om fagmessig utførelse. Aka => Ordlyden kan trekke i begge retninger
        • Rt 1968 s. 783 (Byggmesterdommen) => Taler for innsatsforpliktelse: Ingen mangel hvis entreprenøren bygger i samsvar med “vanlig” og “forsvarlig” byggemetode, selv om det tilsiktede resultatet ikke oppnås.
          • Praktisk betydning: Hvor ofte skjer det egentlig at det tilsiktede sluttresultatet ikke oppnås hvis entreprenørens utførelse er “vanlig” og “forsvarlig”? Bare “utviklingsrisiko”-tilfeller? Kanskje mer praktisk innenfor andre kontraktstyper enn entreprise?
  • Prisavslag VS erstatning
      • Hvis selger bryter plikten til å rette en mangel: Hvor fritt står kjøper til å velge mellom å kreve forholdsmessig prisavslag (kjl. § 38) eller erstatning for kostnadene til å få mangelen rettet av en annen (§ 34 (3))? 
        • Kan kjøperen velge forholdsmessig prisavslag selv om rettekostnadene er betydelig lavere enn mangelens betydning for tingens verdi?
        • I hvilken kjøperen velge erstatning for rettekostnadene dersom disse kostnadene overstiger mangelens betydning? Hva betyr “forsvarlige utgifter” i kjl. § 34 (3)?
      • Mer generelt: I hvilke tilfeller kan realkreditor kreve prisavslag utover sitt økonomiske tap pga en mangel?
        • Prisavslag for subjektive ulemper, sml HR-2018-392
        • Hvilke fordeler pga en mangel skal komme til fradrag ved beregningen av prisavslaget?
          •  “Hjelp og støtte” VS “rettslig begrunnet forsikringsutbetaling”, jf Rt. 2010 s. 901?
        •  Alminnelig misforholdsbegrensning ved beregning av prisavslag og erstatning for rettekostnader?
          • HR-2017-515: Flertallet => Tar ikke stilling til spørsmålet. Mindretallet => Nei. Juridisk teori => Ja.
  • Gjelder det en alminnelig misforholdsbegrensning ved erstatning for utbedringskostnader? – HR-2017-515-A (Hybel)
      • Forutsett at realkreditor krever erstatning for kostnadene ved å få ytelsen rettet av en tredjeperson. Det foreligger en mangel ved ytelsen og ansvarsgrunnlag hos realdebitor (kontrollansvar eller culpa). Realdebitor krever ikke rette selv eller har ikke krav på dette. Det er på det rene at utbedringskostnadene er vesentlig større enn mangelens markedsverdireduserende virkning.
      • Spørsmål: Har realkreditor krav på erstatning for kostnadene ved å få mangelen rettet av en tredjeperson i et tilfelle som dette? Eller gjelder det en alminnelig regel om at realkreditor ikke kan kreve dekke rettekostnader som i vesentlig grad overstiger mangelens betydning?
  • Domsanalyse av HR-2017-515-A (Hybel)
  • Fullmakt- VS erstatningsregler
      • Forutsatt at en ansatt inngår en avtale i arbeidsgivers navn, men utenfor “fuldmagtens (i betydningen; “legitimasjonens”) grænse”, jf avtl. § 10 (1). Kan arbeidsgiveren bli erstatningsansvarlig etter skl. § 2-1?
      • Ordlyden i skl. § 2-1 og Rt. 1992 s. 1642 taler for at svaret er ja, men Hagstrøm var mer kritisk, jf TFR-1996-1 s. 1-20. Artikkelen finner du her: https://lovdata.no/pro/#document/JUS/hagstrom-v-1996-03
      • Hov og Høgberg er også kritiske til dommen (s. 213-214 med videre henvisninger), men Lilleholt synes å være positiv til at skl. § 2-1 kan anvendes ved uaktsom fullmaktsoverskridelse 
  • Foreldelse av misligholds-/erstatningskrav ved mislykket utbedring
      • Long story short: Her oppstår det mange vanskelige spørsmål….
        • 1) Skal den mislykkede utbedringen anses som et nytt mislighold som starter foreldelsesfristen på nytt (§ 3 nr. 2)?
          • Eller: Kan den mislykkede utbedringen være erstatningsbetingende uaktsom på deliktsrettslig grunnlag (§ 9)? 
        • 2) Hva skal evt. til for at utbedringsforsøket må anses som en erkjennelse av kravet (§ 14)?
        • 3) Forutsatt at svaret er nei på de to første spørsmålene: Hva med tilleggsfristen i fl. § 10? Begynner den å løpe på nytt når kjøperen oppdager eller burde oppdage at utbedringen var mislykket?
      • Om disse spørsmål:
        • Rt 2013 s. 865 premiss (56)-(58) 
        • Rt 2007 s. 1236 premiss (26) flg.
        • Rt 2006 s. 983 premiss (30) 
  • Ugyldighet og mangel pga brutt opplysningsplikt
      • (1) Hva er forholdet mellom avtl. §§ 33 og 36 på den ene siden, og kontraktsrettslige opplysningspliktregler på den andre?
        • På hvilke punkter har reglene like og ulike vilkår for brutt opplysningsplikt?
        • Er det riktig at terskelen for ugyldighet er den samme eller lavere enn terskelen for mangel pga brutt opplysningsplikt? (Ref. Hagstrøms drøftelse i Obligasjonsrett)
      • (2) Forutsatt at vilkårene for ugyldighet og mangel pga brutt opplysningsplikt er oppfylt: Kan kreditor velge hvilket grunnlag han vil gjøre gjeldende?
        • …også dersom mangelskravet ikke kan gjøres gjeldende pga for sen reklamasjon?
        • …også dersom mangelskravet er foreldet, men ikke krav pga ugyldighet?
          • Mangelskrav => fl. §§ 2 og 3 nr. 2
          • Restitusjonskrav pga ugyldighet => fl. §§ 2 og 3 nr. 1
          • Erstatningskrav for negativ kontraktsinteresse pga ugyldighet => fl. § 9
  • Sammenlikning av fristutgangspunkt for relativ reklamasjonsfrist (feks. kjl. § 32 (1)) og tilleggsfrist for foreldelse (fl. § 10 nr. 1)
      • Relativ reklamasjonsfrist => Når kreditor “oppdaget eller burde ha oppdaget” mangelen, sml. prinsippet i kjl. § 32 (1)
        • Rt. 2011 s. 1768 (Fristutgangspunkt): Det faktiske grunnlaget for mangelen må være “temmelig klart” for kreditor, ref. premiss 35
        • Begrunnelse: Særlig lojalitetshensyn
      • Tilleggsfrist etter fl. § 10 nr. 1: Når kreditor “fikk eller burde skaffet seg” nødvendig kunnskap om fordringen og skyldneren =>
        • «så vidt sikre opplysninger at de … hadde grunn til å reise erstatningssøksmål … med utsikt til et positivt resultat», jf HR-2016-1209 med videre henvisninger
        • Begrunnelse: Unntak fra alminnelig foreldelsesfrist, pga hensynet at kreditor skal få en rimelig mulighet til å avbryte foreldelsesfristen, sml. HR-2019-2034 (Advokatdom II) premiss (62)
      • Forskningsspørsmål: I hvilken grad kan disse fristutgangspunktene sammenliknes i en “endimensjonal skala”? Aka: Kan vi si at den ene fristen alltid er strengere enn den andre, eller er det rett og slett tale om to ganske forskjellige vurderinger?

Selskapsrett

  • Identifikasjon av aksjeeier og aksjeselskap ved lov- eller avtaletolkning? Hva kan man si generelt om identifikasjonsadgangen og hvor mye beror på en konkret tolkning av den enkelte bestemmelsen?
      • UP: Aksjeeier og selskap er to forskjellige rettssubjekter, jf rt 1994 s. 1002 (Utroskap), rt 2003 s. 1112 (Underslag), rt 2004 s. 1816 (Skiltmaker), osv.
      • Unntak?
        • Ansvarsgjennombrudd: Identifikasjon på ulovfestet grunnlag, jf rt 1996 s. 672 (Kongeparken) og rt 1996 s. 742 (Minnor)
        • Avtaletolkning: Identifikasjon hvis “særlige grunner”, jf. Rt. 1989 s. 1198 (Gardermoen Flyrestaurant)?
        • Vedtektstolkning: Identifikasjon pga lojalitetshensyn, jf. Rt. 2012 s. 1628 (Nordavis)
        • Lovtolkning: Identifikasjon pga miljøhensyn, jf Rt. 2010 s. 306 (Hempel), jf. forurl. § 51
        • Hvilke flere unntak kan tenkes?
  • Domstolenes prøvelsesrett av selskaps-/styrebeslutninger. Særlig mht økonomiske og selskapsstrategiske vurderinger
      • HR-2016-1440- A (Håheller): “Klart uforsvarlig”
      • Rt 1999 s. 1682 (Østlendingen): “Forholdsvis tungtveiende grunner”
      • Rt 2013 s. 241 (Stangeskovene): “Åpenbart utilstrekkelige” 
  • Gjennomskjæring av aksjeselskapsformen/ansvarsbegrensningen pga betraktninger hvem som er “reell eier” av et formuesgode?
      • Se for deg et konsern bestående av mange selskaper. Et av selskapene er opprettet med eneste formål å erverve en fast eiendom fra et annet konsernselskap og eie denne. Hva skal til for at domstolene anser overdragelsen som proforma VS reell? Sml. HR-2018-1265 (Deutsche Bank).