Finn et prosedabelt legitimasjonsgrunnlag og vurder om fullmektigen var legitimert på grunnlag av dette. I avtaleretten har vi tre hovedformer for legitimasjonsgrunnlag (“selvstendig fullmakt”):
1) Frasagnsfullmakt, jf § 10 (1)
En frasagnsfullmakt kan stiftes på flere måter, jf formfrihetsprinsippet. Det sentrale er at det må foreligge en disposisjon fra fullmaktsgiver til medkontrahenten eller omverdenen om at fullmektigen har fullmakt. En slik disposisjon (frasagnsfullmakt) gir fullmektigen en legitimasjon som ikke kan begrenses gjennom en intern instruks, jf avtl. §§ 10 (1) og 11 (1) forutsetningsvis.
Hvorvidt det foreligger en (tilstrekkelig) frasagnsfullmakt, beror på en tolkning av fullmaktsgiverens utsagn. I denne forbindelse skal du se bort ifra tolkningsmomenter som ikke fremgår av fullmakten som sådan eller ellers er synlige utad.
2) Stillingsfullmakt,jf § 10 (2).
Stillingsfullmakt kan være aktuelt å vurdere hvis fullmektigen var ansatt hos fullmaktsgiver på avtaletidspunktet. Spørsmålet blir om fullmektigens stilling etter “lov” eller “sedvane” medfører fullmakt/legitimasjon til å inngå visse typer avtaler på vegne av arbeidsgiver/ fullmaktsgiver, jf. avtl. § 10 (2).
3) Ulovfestet fullmakt, jf særlig rt 2011 s. 410 (Optimogården) og HR-2016-476-A (Bremanger)
Forutsatt at fullmektigen verken var legitimert på grunnlag av reglene om frasagns- eller stillingsfullmakt, kan det være aktuelt å vurdere om det foreligger fullmakt på ulovfestet grunnlag. I den juridiske teori brukes det forskjellige ord om denne fullmaktstypen (toleransefullmakt, kombinasjonsfullmakt, tillitsfullmakt, osv), men realiteten synes det å være enighet om: Spørsmålet er om kombinasjonen av fullmektigens utilstrekkelige frasagnsfullmakt, stillingsfullmakt og omstendighetene for øvrig, har gitt medkontrahenten en berettiget forventning om at fullmektigen hadde rett til å inngå denne avtalen på vegne av fullmaktsgiver.