Fullmakt

Generelt om fullmaktsreglene

Domsanalyse av Rt. 2011 s. 410 (Optimogården)

Fullmaktsspørsmål i praktikumsoppgave:

(ikke mobilvennlig)

Trinn (1) – (3):

Trinn (1): Rett?

Trinn (2): Legitimasjon?

Trinn (3): God tro?

Spørsmål:

– Hadde fullmektigen rett til å inngå avtalen med medkontrahenten på vegne av fullmaktsgiveren?

– Var fullmektigen legitimert til å inngå avtalen med medkontrahenten på vegne av fullmaktsgiveren

– Var medkontrahenten i aktsom god tro om at fullmektigen manglet rett til å inngå avtalen på vegne av fullmaktsgiveren?

Betydning:

– Hvis ja => Avtale er inngått, jf. § 10 (1)
– Hvis nei => Gå videre til trinn (2)

– Hvis ja => Gå videre til trinn (3)
– Hvis nei => Avtale er ikke inngått, jf. bla. § 11 (2)

– Hvis ja => Avtale er inngått, jf § 11 (1)
– Hvis nei => Avtale er ikke inngått, jf § 11 (1)

Hvordan vurdere:

Vurder om fullmektigen – i forholdet til fullmaktsgiveren – hadde rett til å inngå avtalen.  Ofte beror dette på ren avtaletolkning: Må avtalen mellom fullmaktsgiver og fullmektig forstås slik at fullmektigen var berettiget til å inngå den aktuelle avtalen med medkontrahenten (på vegne av fullmaktsgiver)?

I denne vurderingen skal du ikke skille mellom momenter som er “synlige” for medkontrahenten eller ikke. Om begrensningene i fullmektigens kompetanse til å forplikte fullmaktsgiver fremgår av intern instruks eller fullmakten som sådan, er altså uten betydning for fullmektigens rett.

PS: Fordi “avtaletolkning” ikke er direkte og uttrykkelig omfattet av læringskravene i jus3111, men forutsatt kjent fra jus1111, vil trinn (1) sjelden by på tvilsomme spørsmål. Som oftest innebærer derfor trinn (1) utelukkende en konstatering av at fullmektigen ikke hadde rett til å gjøre det han gjorde.

Finn et prosedabelt legitimasjonsgrunnlag og vurder om fullmektigen var legitimert på grunnlag av dette. I avtaleretten har vi tre hovedformer for legitimasjonsgrunnlag (“selvstendig fullmakt”): 

1) Frasagnsfullmakt, jf § 10 (1)
En frasagnsfullmakt kan stiftes på flere måter, jf formfrihetsprinsippet. Det sentrale er at det må foreligge en disposisjon fra fullmaktsgiver til medkontrahenten eller omverdenen om at fullmektigen har fullmakt. En slik disposisjon (frasagnsfullmakt) gir fullmektigen en legitimasjon som ikke kan  begrenses gjennom en intern instruks, jf avtl. §§ 10 (1) og 11 (1) forutsetningsvis.
Hvorvidt det foreligger en (tilstrekkelig) frasagnsfullmakt, beror på en tolkning av fullmaktsgiverens utsagn. I denne forbindelse skal du se bort ifra tolkningsmomenter som ikke fremgår av fullmakten som sådan eller ellers er synlige utad.

2) Stillingsfullmakt,jf § 10 (2).
Stillingsfullmakt kan være aktuelt å vurdere hvis fullmektigen var ansatt hos fullmaktsgiver på avtaletidspunktet. Spørsmålet blir om fullmektigens stilling etter “lov” eller “sedvane” medfører fullmakt/legitimasjon til å inngå visse typer avtaler på vegne av arbeidsgiver/ fullmaktsgiver, jf. avtl. § 10 (2). 

3) Ulovfestet fullmakt, jf særlig rt 2011 s. 410 (Optimogården) og HR-2016-476-A (Bremanger)
Forutsatt at fullmektigen verken var legitimert på grunnlag av reglene om frasagns- eller stillingsfullmakt, kan det være aktuelt å vurdere om det foreligger fullmakt på ulovfestet grunnlag. I den juridiske teori brukes det forskjellige ord om denne fullmaktstypen (toleransefullmakt, kombinasjonsfullmakt, tillitsfullmakt, osv), men realiteten synes det å være enighet om: Spørsmålet er om kombinasjonen av fullmektigens utilstrekkelige frasagnsfullmakt, stillingsfullmakt og omstendighetene for øvrig, har gitt medkontrahenten en berettiget forventning om at fullmektigen hadde rett til å inngå denne avtalen på vegne av fullmaktsgiver.

Forutsatt at fullmektigen har inngått en avtalen utenfor retten (trinn (1)), men innenfor legitimasjonen (trinn (2)), blir det avgjørende for bindingsspørsmålet om medkontrahenten var i aktsom god tro om at fullmektigen handlet utenfor sin rett.

Merk: Hvis fullmektigen var legitimert på ulovfestet grunnlag, er det pr. definisjon vanskelig å tenke seg at medkontrahenten har vært i ond tro. Se motsetningsvis rt 2011 s. 410.